I det herrens år 2006 så skrev jeg kladden av et stykke til min neste bok, "Regnbuepyttene", under tankegangen, "Hva om?".
Min fantasi kan på ingen måte måle seg med de grusomme hendelsene som tok plass 22. Juli 2011.
Som et ett-årsminne har jeg valgt å utgi gratis en tidlig kopi av utdraget fra boka som omhandler dette. Jeg har også restaurert en sang av Indre Bjørvika Trass Ensemble som er en hyllest i en annen genre enn Maria Mena og Erik Bye, men likevel absolutt aktuell:
http://www.myspace.com/moonknight/music (det kan hende det tar litt tid før Myspace oppdateres skikkelig)
Utdraget, som fortsatt er kladd, presenteres kun her i bloggen:
Terror i Oslo
«Maratan! Maratan!»
Det ville ha vært helt mørkt der
om det ikke var for hundrevis av levende lys som flakkende brenner og
lyser opp tilværelsen. Fargevalgene i
salen er mørke med en
overveldende faktor av rødt. Symboler – urgamle, med merkelige
krefter – er risset inn over alt – både over, under og på
veggene.
Stemmer lager et unisont «hmm»
«Vi er samlet som en
enhet
Vi jobber for samme mål
Vi skal forene Verden
Til et rike»
Hender klappes sammen synkront så det
høres ut som et gigantisk klapp. Føtter trampes mot hardt gulv og
det gjengis et hult ekko.
«Han er med oss
han
guider oss
leder oss
mot opptøyene»
De samme lydene og faktene gjentar seg.
Det er menneske som skaper dem, men man kan ikke se hvem de er. De
har på seg kapper som dekker dem helt – også hodene.
«Maratan! Maratan!»
Igjen hummer gruppen synkront som om de
var en enhet.
*
Live er i ekstase over å være i Oslo
for første gang. Hun løper rundt på hotellets frokostbuffe for å
få plass til alle godsakene på tallerkenen. Selv om den er stor, så
er det ikke plass til alt og hun kjenner det som en personlig
fornærmelse. Å gå to ganger faller henne rett og slett ikke inn.
Litt snutt slår hun seg bort til sitteplassen og kaster seg over
matvarene mens munndiareen flyter om alt hun har lyst til å se i
løpet av dagen.
Hun enser ikke engang at Kenneth sitter
der mutt, sliten og stille. Sier ikke et ord. På tallerkenen hans er
to tørre brødskiver med brunost og glasset hans er halvfullt med
vann.
Bacon, egg, salater, roastbiff,
forskjellige typer laks tyter i vei og finner vei rett mot ganen
hennes. Det er første gangen hun bor på fint hotell og hun skal
benytte seg av hver en mulighet på å nyte det. Det er som om hun
ikke kan stoppe mens munnen hennes snakker raskere og raskere.
Litt lenger nede i spiserommet står
det to karer i blå kjeledress av det billige slaget og monterer opp
en splitter ny TV. Det er viktig å se på TV mens man spiser frokost
når man er på eksklusivt hotell.
Tilbake på rommet unnskylder Kenneth
seg med at han føler seg uvel og ber Live starte utfluktene på
egenhånd. Hun er ikke videre blid over dette, hun føler seg litt
usikker med å reise rundt i Oslo på egenhånd, men hun skjønner
fort at det ikke hjelper med å mase heller. Hun har null ønske om å
kaste bort tiden og fyker ut av døren etter å ha minnet Kenneth på
at han må komme etter så snart han føler seg bedre.
Han lover, men så snart hun er ute av
døra er han på føttene i en fei, gjør seg klar og lar det går
høyst fem minutter før han stikker ut – på egen hånd.
*
Han har nettopp kjempet seg igjennom en
hellers vanskelig artikkel i det vitenskapelige magasinet han har
framfor seg. En interessant artikkel om hvordan passive egenskaper
kan skjule seg i DNA-strukturen og bli aktivert ved spesielle
hendelser som for eksempel ekstremt sjokk. Man kan til en viss grad
omprogrammere et individs DNA-struktur (uten ved hjelp av mutasjon)
for å endre individets egenskaper. Ordbruken i artikkelen er meget
vitenskapelig dyp og han sliter med å forstå hva som menes, men
tvinger seg til å lese alt siden han finner stoffet interessant.
I øret hans summer strofer fra Raga
Rockers' Slakt: «Gjør
ovnene klare, skru krana på fullt; vi skal bombes tilbake –
tilbake til steinalderen ...!»
Han skal akkurat til å lese neste
artikkel som tar for seg den store frosk-og-padde-døden pga. global
oppvarming. På venstre side skinner Den Gyldne Padden
som er utdødd mot ham, da døren går opp.
Han ser inn i øynene til en person som
nærmest har vært død i hans verden en god stund. Det er med et
lite stikk i kroppen at han forstår at det virkelig er ham.
- Kenneth?
- Du har blitt eldre, ser jeg, men bortsett fra det er du like kuli.
- Faen, det er du også.
Det oppstår en pinlig stillhet. De
klemmer hverandre – smiler.
- Alt ble annerledes etter at du dro. Ting er ikke det samme lenger. Jeg er ikke den samme lenger. Vi har regelrett ekspandert fra den lille gruppen vi engang var. Her kryr det av jyplinger som vil leke Rambo; alle tror de er tøffere enn den neste, men når det kommer til stykket, er de bare feige mammadalter. De har spist for mange pizzaer og spilt for mye Playstation.
- Jeg kunne ikke bli. Det ble for mye for meg. Jeg måtte ut av det.
- Men du kunne jo ha gitt lyd fra deg, da? Åtte år er det siden jeg har sett deg – åtte år!
- Nei, jeg kunne ikke ha gjort det, Birger; du vil aldri forstå de tingene jeg måtte gå igjennom i livet mitt. Du var assistenten min og hjalp meg med alt bortsett fra min egen smerte og ensomhet.
- Jeg var ikke bare assistenten din – vi var venner.
Kenneth føler seg rar. Det er liksom
plutselig en uendelig avstand mellom ham og Birger. De som hadde vært
så nære hverandre før – som hadde delt livet på så mange måter
– i unge og hårde dager. Nå føler han bare et hav av avstand.
Som om det hele er en dårlig fortalt historie. Et svunnet minne.
- Ja – det er sant. Men jeg er ikke av de menneskene som kan dele mitt indre til andre. Det burde du vite.
- Nei faen, det skulle ha gjort seg. Så hva gjør du i byen?
- Jeg bor på landet – trygt og godt med ei lokal jente – Live heter hun – som er fantastisk nydelig. Hun har på sett og vis mast seg til en langhelg i Oslo. Selv hadde jeg mindre lyst, men når jeg først er her, så tenkte jeg å ta turen innom og hilse.
- Blir du lenge? Ta en tur ut etterpå og ta noen øl?
- Sorry, men Live er «all over me». Jeg klarte med nød og neppe å lure meg unna til dette besøket.
- Synd, mann, vi burde stikke ut og ta en øl igjen og snakke om gamledager.
- Jeg vil helst slippe å huske tilbake.
Et minne trekker inn i Kenneths hode.
Av en eller annen grunn har han rotet seg til Irak, han har rotet seg
opp i noe han ikke burde. Slått ned og forlatt i en ørkenalkove –
uten retning, mat eller vann lå han der og led av feberfantasier.
Han var sikker på at hans siste time hadde kommet, og han var for
sliten til å bry seg. Lo en fandenivoldsk latter. Det var altså her
det skulle ende – i et møkkaland, på møkkaoppdrag? Plutselig
hadde Birger dukket opp fra ingensteds. Hvordan hadde han funnet fram
til han? Birger hadde jo ikke vært innvidd i oppdraget – mest
sannsynligvis visste han ikke hva han drev på med en gang. Birger
hadde
helt i ham vann – bøttevis med vann.
Ei nydelig jente i rød, lettsittende
kjole som leker lett i vinden kommer inn. Hun ser overrasket på den
ankomne.
- Kenneth!? Er det virkelig deg?
- Åshild?
De klemmer
hverandre. Han er et menneske – hun er en maskin – nærmere
bestemt et hologram. De er begge tydelig glad for å se hverandre.
- Tar han godt var på deg?
- Birger?
- Ja.
- Birger er en kjernekar; mye flinkere å passe på seg selv enn det du noen sinne har vært.
- Jeg har forandret meg.
- Virkelig?
Hun tar et skritt tilbake og ser
undersøkende over ham. Og fortsetter med å si:
- Ja, jeg tror jaggu du har rett. Du ser rett og slett bra ut – og det etter alle disse årene – hva har skjedd?
- Etter alt det vonde så fant jeg kjærligheten, roen og meg selv. Jeg startet et nytt liv langt fra alt dette.
- Langt fra meg …
Igjen lager hun en gest for å vise at
hun later som hun er sur.
- Ja, langt fra alt. Men du er vel ikke sint på meg?
- Langt i fra, jeg er kjempeglad at det går så bra med deg.
Birger føler seg noe uvel over denne
menneske til maskin ekstasen (eller kanskje han rett og slett er
sjalu) og bryter inn i samtalen igjen:
- Rolig nå, turtelduer. Kenneth, Åshild har rett: du ser nesten ut som et nytt menneske.
- Takk. Hva skjer ellers – noe spennende?
- Terrorisme er stort for tiden, det er en del grupper som driver aktivt rundt om i hovedstaden. Det verste er at terroristene ligner på østblokkmafiaen; de har ingen skrupler eller moral. Det eneste målet de har er å spre frykt og faenskap.
- Du kødder? Jeg har ikke sett noe om det på nyhetene.
- Nei da, de holder som oftest lav profil. Planleggingen kan ta årevis – dekader. I det siste har vi merket økt aktivitet og det ser ut som Norge kan være mål for et kommende angrep. Troligvis et av de større. Gruppen min, SABKL, eller Ramlösa som vil pleide å kalle den, er dypt inne i materiet og driver med intens etterforsking på saken. Utvidede fullmakter har vi også.
- Det har dere jo alltid hatt?
- Jo da, men mer denne gangen.
- Ja, da er det sannelig stusselige tider.
Beethovens niende bryter ut; det er
Live som ringer – ønsker å ha Kenneth med på shopping. Spør om
tips om gaver til venner og bekjente. Han unnskylder seg, vinker
hadet til Birger og går ut. Ute på gaten unnskylder han seg til
Live, forklarer at han fortsatt er dårlig og er på vei til legen.
Munnen til Live fortsetter å bable i vei de neste 15 minuttene før
hun noe mutt legger på.
*
Kenneth kjører en sølvgrå Skoda i de
små, men koselige bakgatene. Jokkes såre stemme klager om alle
Verdiløse menn. Er han en av dem? Har han egentlig gjort noe bra
i livet? Eller har alt bare vært spill for eget galleri? Minner
fra hinne tider presser seg mot han mens han
gjenkjenner steder, hendelser fra en svunnen tid i denne underlige
byen Oslo. Ting har forandret seg, men minnene er de samme. Han
finner en luke bak en knallrød nyboble.
Litt nedenfor står Bjørvika
Trass-ensemble, bandet som har blitt en undergrunnskult etter at de
lagde konseptet med å radbrekke kongens taler til harde
blackmetallåter, og hyler på låta «Til Mette-Marit».
*
Aslak har mye i hodet sitt – prøver
å stokke alle de små bitene av tanketing
han har å gjøre – uten særlig hell.
Han er stolt inni seg; endelig er han i ferd med å oppnå noe. Han
er glad når han hører ringeklokka. Noe ubehagelig finner han ut at
det er uventet besøk. Det var det siste han trengte akkurat nå.
- Kenneth?
Stillheten truer seg over dem. Ingen av
dem vet hva de skal si. Samtalen går hakkete og ordene henger knapt
sammen.
- Aslak. Jeg er med Live i byen i helga så jeg tenkte å stikke en tur innom og se hvordan det går.
- Det går fint.
- Og drogene?
- Jeg er ferdig med det, for faen – har vært «clean» lenge, jeg.
- Bra å høre.
- Faen, jeg er straight, altså.
- Hvordan er det med folka våre?
- Faen, veit ikke jeg; hvem faen tror du du er som kan brase inn her helt uventet og begynne å rakke ned på en stakkar. Har du ikke noe bedre å ta deg til?
- Jeg mente ikke å …
- … mente ikke, og mente ikke … faen, du har alltid vært den flinke, den kule lissom, og når shit ble vanskelig for deg, så bare stakk du. Tenkte aldri på oss som ble igjen – som måtte slite med gørra.
Kenneth angret med en gang at han hadde
tatt turen innom. Akkurat nå virket til og med shoppingsenter med
masekjeften til Live tusen ganger bedre enn å slite med broderen.
Han skjønte seg ikke på ham og hva som drev ham. Det var akkurat
som om Aslak trodde at livet var verre mot ham enn andre – men sånn
er det jo ikke.
Kenneth unnskylder seg og forlater
leiligheten. Vel nede ved Skodaen så oppdager han at alle høyre
bakhjulene i gata har blitt punktert.
- Faen. Aslak!
Aslak kommer ned og ser. Sammen
erstatter de punkterte dekk med 80 km-dekk
både på Skodaen og bobla. De nyter å gjøre noe fysisk sammen og
det tar ikke lang tid før de smiler til hverandre. De nyter
stillheten. Så nære hverandre har de ikke vært på årevis.
Som en liten familiesymfoni – som om de
er 5 og 7 år igjen.
Men som en hvilken som helt annen sang
tar den slutt og arbeidet blir ferdig. De pakker tilbake jekker og
tvinge. Nikker. Det er nesten så de gir hverandre en klem, men det
blir med en halvstartet bevegelse. Et håndtrykk, et takk og lovnad
om å snakkes igjen snart.
Tilbake på hotellrommet tar han opp
laptopen, bestiller et døgns nettabonnement. Ergrer seg over at
Internett ikke er gratis – han som engang i tiden hadde fått helt
angst av Internett.
Slår opp info om terrorisme i Norge. Han
finner overraskende mye. Han undrer seg på hvorfor ikke avisene
plukker dette opp.
Han får Åshild til å sende over
etterforskingsmateriale. De har en flørtene tone og samtalen varer
lenge. Savn. Han vet godt at han ikke burde. Dette er ikke
hans jobb. Dette tilhører hans sarte fortid. han lever et annet liv
nå – et godt liv. Men noe dypt inni ham klarer ikke å la være.
Alle bitene blir nøye gransket. Mønstre former seg inni hjernen
hans; han leter etter svar – informasjon som ligger skjult imellom
linjene. Etter flere timer med research hører han Live rave utenfor
døra. Han reagerer raskt og instinktivt og før hun har klart å få
opp døren, er rommet badet i mørke. Han later som han sover. Hun
hopper mot ham – vil ha ham.
Kenneth kjenner stanken av halvfriskt
fyll og gremmes – ikke så meget av Live som av seg selv. Altfor
godt kjenner han sine egne tapre forsøk på å kapre ungmøer i
redusert tilstand. Til å gjøre støt mot sine kjære mens han
stinket som en tampong fylt av røyk og alkohyler.
Han tenkte tilbake til alt det vonde.
Han visste godt at Karianne hadde hatt gode grunner for å true med å
forlate ham, og likevel så hadde han fortsatt som om han, Kenneth,
var noen form for superhelt. Men uansett hvor mange tøffe replikker
han dro – hvor mange whiskeyglass
han tømte – forble han bare et ynkelig, lite menneske. Karianne
hadde, godsnill som hun var, vært der for ham likevel.
Han kunne ikke ha stoppet det som
skjedde.
Men hvis han hadde valgt en annen vei?
Hvis han hadde stoppet opp tidligere – blitt en annen – før det
var for sent?
Live ga etter hvert opp og sovnet inn
over ham. Kenneth ventet i fem minutter, så snek han seg over til
den andre delen av sengen, men kunne ikke sove. Det hadde ikke vært
noen god ide å komme tilbake hit – til alle minnene.
*
«Maratan! Maratan!»
«Han er med oss
han guider oss
leder oss
mot opptøyene»
«Maratan! Maratan!»
Seremonien ble avbrutt litt tidligere
av banking utenfor. Det er utsendelsen fra Tsjekkia. Hun som skal
hjelpe til med å lede operasjonen.
Hun er nydelig – så nydelig at han
må ta et skritt bakover – han er ikke vant til å omgå fine
damer. Snakketøyet oppløser seg på en måte.
Hun tar ham hardt i hånden. Gnir godt.
Slipper. Så ytrer hun gebrokkent:
- Unnskyld, jeg har nettopp fingra meg.
*
Det er nesten som man skulle trodd at
det blonde kvinnemennesket hadde drukket gulrotjuice i hele går der
hun spreller vilt mellom koldtbordet. Hiver på med bacon, roastbiff,
oster, egg, pølser, poteter, skinker, laks, grønnsaker og salater.
Kenneth er om mulig muttere enn dagen
før. Likevel har han fylt på med to skiver
med geitost som tennene malte
så smått i biter.
- «Du er gørr kjedelig altså; første gangen vi er i Oslo sammen så blir du syk. Og så er vi på luksushotell sammen og kan spise alle mulige slags gode retter og du sitter der som en uttørka nordmann og spiser brunost.»
- «Men jeg synes brunost er godt, jeg.»
Ser man på hele frokostsalen i det
store og hele, er den fylt av forskjellige par og mennesker som av
forskjellige grunner har rotet seg inn i hovedstaden. Nede i det ene
hjørnet står en TV og skimrer – ekstraordinær nyhetsending.
Kenneth låner et halvt øye til
nyhetene. Han ser noe som setter et støkk i ham.
Det er en reportasje om hvordan den nye
Holmenkollen skal bli; de sammenligner med hvordan den er nå og før.
Han kjenner den ene bilen på bildet. Han tenker tilbake på
gårsdagen; bitene faller på plass. Er det virkelig mulig? Noe tungt
setter seg i halsen hans; han håper ikke det, men han må vite
sannheten. Live får underholde seg selv en stund.
Han reiser seg – velter tallerkenen
så brunosten svever over og lander like under Lives hake.
Han enser det ikke.
- Hvem er Åshild?
Spørsmålet henger rungende i rommet.
Kenneth aner ikke hvordan hun har snappet opp navnet, men vet at han
ikke har tid til å forklare nå. Før han forlater kjøkkensalen gir
han Live et raskt blikk som sier: «Ikke nå!»
Han hopper inn i Skodaen og fyrer den
opp og subber ut av parkeringsplassen bare for å irritere seg over
at han har glemt å skifte 80 km-dekket. Dette kommer til å bli en
prøvelse.
Jo Nesbøs noe irriterende stemme
predikerer at «... noe stort er på vei ...»
På frontruten har noen stukket en
pamflett med
partiprogrammet til DFS, som allerede etter noen hundre meter finner
ut at det er bedre å være fri med vinden.
Det hviner i dekkene mens han kjører så fort det er mulig oppover mot Holmenkollen.
*
«Faen!», roper hun på tsjekkisk. Så
fortsetter hun på engelsk: «What kind of useless crap are you; you
where not meant to trip the timer yet.» De to guttene ser
målløst på hverandre – vifter uvitende med hendene som om de
ikke hadde noen anelse om hva som hadde skjedd.
Den tsjekkiske skjønnheten ergrer seg;
alltid måtte hun jobbe med amatører. Trodde de var terrorister hva?
Men alltid er det bare en gjeng hjernedøde idioter. Egnet seg best
som selvbombere; etter en fuck-up var de borte. Hun måtte smile ved
tanken.
De andre så det og øynet en sjanse. I
samme øyeblikk er de i flytende munndiare
for å vaske bort skylden. «Shut up! We need to
get out of here immediately.»
*
Live satt alene ved
frokostbordet noe perpleks. Hun hadde ikke fått med seg
nyhetene og skjønte ingenting om hvorfor Kenneth hadde forsvunnet.
Hadde han droppet henne? Hvorfor? Hadde hun gjort noe galt?
Hun kjente et stikk av usikkerhet og
uvelhet flyte over henne. Hun prøvde å se for seg situasjonen, men
det var vanskelig. Hadde noe vært galt siden de kom til Oslo? Var
Kenneth virkelig syk? Eller var det noe annet? Hun anget sårt og
brutalt på at de hadde kommet hit. Dette skulle være en fin helg
med masse moro, festing, shopping og bli kjent med denne byen som
Hamsun engang hadde sultet i.
Istedenfor
hadde det utviklet seg til et mareritt.
Han hadde forlatt henne. Alene her hvor hun ikke kunne føle seg
trygg. Det hadde hendt før. Menn forlot henne alltid. Først alle de
som hun hadde vært sammen med som var lokale sånn som hun selv. De
lurte henne i seng med fine og svale ord for å «få seg litt» –
deretter droppe henne.
Hun følte seg til latter. Så hadde
hun truffet Eddie fra Nederland. Hun hadde endelig trodd at dette var
mannen i hennes liv. De hadde holdt sammen i fire år. Fire år –
hun hadde vært lykkelig. Det var en fin tid – som om livet fikk en
ny begynnelse. Hun hadde blitt gravid. Eddie hadde vært i ekstase.
De hadde dratt på sykehuset sammen for
å se at alt var ok; han hadde anbefalt å reise til Nederland siden
doktorene der, etter sigende, var så mye bedre. Hun var glad – hun
skulle få se landet til den hun elsket. De skulle starte en familie
sammen. Det var lykke.
Hun hadde blitt lurt. På sykehuset
fikk hun narkose og så tok de abort. Da hun våknet var hun alene.
Alene! Det tok tid før hun forstod. Hun fornektet det. Hun ble
opptært av sjokk av skam – av sinne – av hat.
Det var det verste som kunne hende et
menneske. Hun unnet ingen i hele den gedigne verden
så stor ondskap. Hvorfor hadde dette
skjedd henne? Hun jo hadde bare elsket Eddie.
Men det fantes ingen takk. Det var et
vraket menneske som kom tilbake til bygda. Ingen andre der visste hva
som hadde skjedd – men det var tydelig at ting var galt. Hun lukket
seg inn i en ball av ensomt mørke.
Så en dag: En skitten mann med
dongerijakke som lå forslått og fordrukken utenfor huset hennes.
Hun tok ham inn og pleide ham. Han var i verre tilstand enn hun hadde
trodd. Det var som om de delte en smerte som var for stor til å
bære. Ofte kunne han ligge med tårer hele dager i strekk.
Ingen av dem hadde ønske om livet
lenger, men levde bare videre i den mørke ballen. Men på et vis, i
de lange timene sammen der hun pleide ham og han pleide henne, ble et
lys tent. Kjærligheten, lysten og livet kom tilbake.
Det nye livet var enkelt og spartansk,
men fullt av glede, og dager som ble omformet til endeløs nytelse.
Hvordan var det så at etter alt det onde så kom det noe så fint
inn i livet hennes? Hun hadde følt seg spesiell. Heldig. Lykkelig.
Og nå var alt slutt?
*
Det kom en bil mot ham. En rød boble.
Han ser tre mennesker i bilen – han møter øynene til sin bror.
Aslak! Hva faen? Han hadde hatt rett. Aslak brekker og bilen sladder
rundt og spinner. Den manglende støtten fra reservedekket presser
bilen nesten i grøfta.
Det blir et bilrace hvor deltagerne har
ingen anelse om hvor eller hvordan resultatet ender. Til sammen har
bilene bare seks gode dekk. Bilene presses mot naturlovene om hva som
er fysisk mulig. Aslak for å slippe unna, Kenneth for å fange dem –
fange sin bror.
Brødre, som innerst inne elsker
hverandre, på jakt etter hverandre bare pga. alt det underfundige
som skjer her i verden – som splitter familier opp.
Jakten ender opp der den skulle ha
begynt: ved Holmenkollbakken.
Aslak løper ut og bort. De to andre
løper mot Kenneth.
Han er overmannet, men har vært med på
verre ting før. De sirkler om hverandre. Terroristene har fortsatt
kappene på seg og minner om gribber som forventer føde. Jenta er
verst; hun har tydelig vært i hardt vær tidligere.
Men de blir lurt av finter, slag og
spark. Motstanderen er bedre trent en de har forventet og snart
ligger begge på bakken. Utslått. Kenneth ser på den tsjekkiske
jenta – utrolig pen og deilig, men også full av jævelskap. «Noen
ganger må man slå jenter», tenker han.
Kenneth reiser seg for å få et
overblikk over hvor Aslak er. Han skimter noe som beveger seg oppe i
hoppbakken. Dumt – veldig dumt. Ingen plass å komme seg unna.
Kenneth hiver seg etter. Vel oppe sirkler de om hverandre. Kaster seg
over hverandre. Slår og sparker. Aslak vrir seg rundt og stopper
rett i øynene til Kenneth. Det brenner flammer i synet. Det er så
mye smerte, så mange spørsmål, men ingen svar å finne.
De har ingen kontroll. De ruller ut på
avsatsen og begge prøver febrilsk å finne noe å holde seg fast i –
uten hell. Farten tar seg opp og de farer nedover mot hoppkanten.
Faretruende.
*
Et helikopter kommer svingene over dem,
det er ikke politiet som er først på scenen, men nyhetene.
TV-bildet – sendt direkte ned til en frokostsal der Live sitter og
furter. Denne gangen ser hun.
Hun ser Holmenkollbakken eksplodere i
en fanfare av flammer, røyk og blest. To mennesker som holder rundt
hverandre og svever ut av flammene. Det er nærmest uvirkelig. Så
utrolig at det hele minner om en dårlig film fra 50-tallet.
Sannheten er ufattbar.
Selve ursymbolet på Oslos stolthet –
ja Norges stolthet – oppløser seg i løpet av få sekunder til
aske – kull – ingenting.
Det er som om noen hadde angrepet henne
personlig. Dypt og inderlig.
Hun vet i det øyeblikket at hun
må finne ut av det.
*
Kenneth ruller seg til siden som om
Aslak har kastet ham, «Stikk – bare stikk for faen», roper han.
Aslak reiser seg og løper. Løper som han aldri noensinne har gjort
før. Det er ikke friheten det handler om, men skammen. Skammen som
det ikke går an å løpe bort.
En taxi kommer kjørende og stopper opp
ved Skodaen. Birger og Live løper ut. Live bort til sin kjære. Hun
ser strengt på ham.
- Hva faen er det du driver med? Hvem er denne Åshlid?
Kenneth smiler opprørt som når man
blir tatt på fersken for noe man ikke har gjort.
- Senere, babe – senere.
De omfavner hverandre og kysser heftig.
Alt er bra igjen – nesten. Birger setter seg på panseret og smiler
– humrer lett ut i luften: «Den jævelen klarer aldri å holde seg
borte fra trøbbel».
*
De sitter i frokostsalen. I dag har
Kenneth forsynt seg vilt av alle rettene. To store tallerkener fulle
har han plassert på bordet. Live derimot sitter med to brødskiver
brunost. «Denne brunosten er jaggu god», sier hun.
De smiler begge to. «Jeg tror jaggu vi
blir i Oslo noen dager til», svarer han.
